Fire råvarer fra nabolaget,
og hvorfor de bestemmer kvaliteten

På Jæren kjører jeg sjelden lenger enn en halvtime for å hente det marken skal spise. Det er ikke en miljøstrategi jeg fant på i etterkant. Det er den eneste måten jeg klarer å vite nøyaktig hva som går inn i en batch.

Folk spør mest om marken. Men marken er det siste leddet, ikke det første. Eisenia fetida spiser ikke jord, den spiser noe annet som allerede har begynt å brytes ned. Det betyr at kvaliteten på en sekk VermiCast er bestemt lenge før den første marken ser råvaren. Den er bestemt på gårdsplassen der jeg laster hengeren.

Lamagjødsel

Grunnlaget kommer fra lamaer i nabolaget. Det er en uvanlig råvare i norsk sammenheng, og den er valgt av to grunner.

Den første er renhet. Jeg kjenner gården, jeg vet hva dyrene spiser, og jeg vet hva som ikke har vært i nærheten av dem. Når jeg sender en prøve til ALS Norge og får tungmetallklasse I tilbake, er ikke det flaks. Det er et resultat av at jeg vet hvor råvaren kommer fra.

Den andre er tekstur. Lamagjødsel er tørrere og mer finfordelt enn mye annen husdyrgjødsel, og den bryter seg ned jevnt i forkomposten uten å gå anaerob.

Brukt soppsubstrat

Soppdyrkere sitter igjen med et substrat når høstingen er ferdig. For dem er det et restprodukt som må ut av huset. For meg er det halvveis nedbrutt karbon som er gjennomvevd av sopphyfer, og som marken tar imot uten protest.

Dette er den delen av jobben jeg liker best: å hente noe som ellers er et problem for noen andre, og la det være halve løsningen for meg. Jeg slipper å kjøpe inn karbon langveisfra.

Løvmold

Om høsten ligger det lauv i hauger rundt om i kommunen. Det skal uansett flyttes. Løvmold, altså lauv som har fått ligge og brytes ned, tilfører noe ingen av de andre råvarene gjør: et bredt og etablert mikrobiologisk miljø, og en sopp-tung profil som balanserer bakteriene fra gjødsla.

Det er også den råvaren som krever mest tålmodighet. Lauv tar tid. Men det er den som gjør ferdig vermikompost til noe som lukter skog, ikke fjøs.

Sagflis

Fra sagbruk og snekkerverksted, alltid ubehandlet. Sagflis bidrar mindre næring enn de tre andre, og det er poenget. Den gjør struktur.

En forkompost uten nok karbon blir kompakt, våt og varm på feil måte. Med sagflis inn holder haugen luft, og lufta er det som avgjør om nedbrytningen går riktig vei. Ferdig VermiCast lander på et C:N-forhold rundt 21:1, altså modent og stabilt. Det tallet er sagflisens fortjeneste like mye som markens.

Hvorfor det ikke bare er hyggelig lokalt

Det er lett å skrive om korte transportavstander som om det først og fremst handler om utslipp. Det gjør det også. Men for et lite anlegg er den viktigste gevinsten en helt annen: kontroll.

Kjøper jeg en container med råvare fra en mellommann, arver jeg alt jeg ikke vet om den. Henter jeg fra fire kjente kilder innenfor en halvtimes kjøring, kan jeg stå inne for hver batch, og jeg kan gå tilbake til kilden hvis en analyse ser rar ut.

Det samme gjelder hygienen. Forkomposten går gjennom 70 grader sammenhengende i minimum én time før den i det hele tatt får møte mark. Det er en prosess jeg kan dokumentere fordi jeg vet hva som gikk inn i den.

Hva dette betyr for deg som dyrker

Ikke så mye i det daglige, ærlig talt. Du merker ikke hvilken gård gjødsla kom fra når du blander ti prosent i pottejorda.

Men over tid merker du det på det som ikke skjer. Ingen brennskader, fordi den er moden (rottegrad V). Ingen lukt. Og om du noen gang lurer på hva som faktisk er i sekken, kan jeg svare konkret i stedet for å vise til en leverandør som viser til en annen leverandør.

Anlegget er Debio-registrert for bruk i økologisk dyrking, Mattilsynet-registrert og gjødselvareregistrert. Anleggsgodkjenning etter animaliebiproduktforskriften er under behandling.

Lurer du på noe om råvarene eller vil se full lab-rapport, send en linje. Jeg svarer selv.